Under finner du en rekke sanger, sagn og kvad fra Stulaaria-verdenen. De fleste er fra Stulaaria 1 - Bryllupet, og mange av dem kan tilogmed lyttes til! Det er imidlertid ikke noe særlig til kvalitet, så de har vel mest funksjon som gjenstand for mimring. Sangene du kan lytte til er skrevet og spilt inn av Peter S. Lunga, Audun Lunga og Daniel Winwold.
Disse sangene ble skrevet og fremført av Ferdafolket under Stulaaria 1 - Bryllupet, til alles fornøyelse.
Sangen om Morta den Forviste
Tekst og melodi: Lunga, Lunga, Winsvold
En stormfull natt kom en mystisk mann til trollmennenes mektige hall
Han sa hans navn var Morta den Forviste
Det kan'ke ha vært no' særlig lurt å slippe ham inn i Ordenen
når han sa hans navn var Morta den Forviste
Der spiste han for mye mat, ble tykk og stygg og dum og lat
de kalte ham for Morta den Forspiste
Så hadde han seg med folk og fe og han ble ganske flink til det
de kalte ham for Morta den Forgriste
Figorenus var en edel mann, tro, ærlig, vakker, stolt og sann
hans storsinn hadde rom for den forviste
Men da han fant ham i en krok bøyd over Drephirs Sorte Bok
ble Mortas onde hensikter beviste
Figorenus forutså sin død og inviterte alle til å drikke mjød
men Morta sto ei på hans gjesteliste
han brukte så den mørke kveld og snek seg inn allikevel
og planla drap mens gjestene de spiste
Han krevde så sin mesters lønn og alle ba sin siste bønn
de skalv av frykt mens Morta sto og gliste
men Figorenus var en ekte mann, nå hadde han fått blod på tann
for kreftene de ville han ei miste
så de sloss og de sloss og de sloss
og de sloss og de sloss og de sloss
ja de sloss og de sloss og de sloss
og de sloss og de sloss og de sloss
Nå er de begge døde menn som aldri kan stå opp igjen,
men vi glemmer ikke Morta den Forviste
Så pass deg du som søker makt, og ikke inngå Drephirs pakt
da ender du som Morta i en kiste
Erik og Philia
Tekst og melodi: Lunga, Lunga, Winsvold
Erik og Philia
Fant hverandre en vakker da'
Nå skal deres leber si ja
Og Stutleif si HVA?!
Nå skal det bli fred i våre land
Fred mellom alv og mann
Fred mellom dag og natt
Fred mellom dverg og katt
Og se på det lykkelig par
Og hennes stolte far
Og hans stolte far
Det var han som gikk med rompa bar
Og nå skal de leve sammen
fryd og gammen
Vi ønsker dem lykke
Oi, jeg fant et sølvstykke.
De skal bo i et vakkert slott
Der skal de virkelig ha det godt
De skal støtte hverandre i stort og smått
Og Stutleif må vel bo i et kott?
Og nå skal de leve sammen
I fryd og gammen
Og få mange vakre barn
Får håpe de ikke ligner på far-faren
Og nå skal de leve sammen
I fryd og gammen
Vi håper ikke Stutleif blir sur
Selvom jeg er en dårlig trubadur
Sangen om kjærlighet
Fremført i Philia Galtungsdottir og Erik Stutleifssons bryllup
På en eng,
mellom blomster,
løper Philia den vakre mot sin mann.
Og de danser,
og de svanser,
og de gir hverandre ømme blikk og føler
kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet
Og han ber
om hennes hånd.
Og de knytter sammen sterke troskapsbånd.
Og de danser,
og de svanser,
og de gir hverande ømme blikk og føler
kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet
På en eng,
mellom blomster,
løper Stutleif Steinfjes Galtungmann i møte.
De begraver
sine økser
for de synes begge paret er så søte.
Og de danser,
og de svanser,
og de gir hverandre vennskapsblikk og føler
kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet
Kvadet om Gastranaf Gjengangeren
Tekst og melodi: Lunga, Lunga, Winsvold
Han har reist gjennom skog,
han har reist over strand,
helt til dvergenes hall,
og til alvenes land.
Han har en magisk kraft:
han kan gjøre vin til saft.
Og han vet å behandle en kvinne.
Han er modig og tøff,
han har nerver av stål.
Han er mandig og røff,
han kan gjøre stein til kål
Han er listig og lur,
kunne blitt en trubadur.
Med hans sang kan han mange hjerter vinne.
Og han dør og han dør,
mens hans hjerte ei forblør.
Ja, han døde i kveld,
men han lever likevel.
Han er Phorias venn,
derfor vandrer han igjen.
Han har mang en oppstandelse i minne.
Orke-ork
Tekst og Melodi: Lunga, Lunga, Winsvold
Den uheldige ork
med et hode av kork
skulle jakte på stork
Å for et orke-ork, hei!
Han gikk ut av sted
for å hogge den ned
men den satt i et tre
Å for et orke-ork, hei!
Han ropte og skrek:
Hei kom ned du ditt krek!
Men storken den vek
Å for et orke-ork, hei!
Han hentet sin bror
fordi han var så stor
men størst var hans mor
Å for et orke-ork, hei!
Og broren var vis
han sa med et glis:
Vi kaster en gris
Å for et orke-ork, hei!
De gjorde et kast
men planen den brast
for grisen satt fast
Å for et orke-ork, hei!
Fra mor kom et skrik:
Min gris var unik!
Det blir dask og fik!
Å for et orke-ork, hei!
Og orkemor slo
og storkene lo
det fløt orkeblod
Å for et orke-ork, hei!
For en ble det galt
for den andre fatalt
Vi har nå fortalt
Om Å for et orke-ork, hei!
Å for et orke-ork, hei!
Her følger to av dvergenes viser.
Kvadet om Baldòr og hammeren
Tekst: Rolf Tommy Næss
Baldòr var en bergkonge stor,
Det kan dverger fortelle.
Snorle ble truet av ork i nord,
Berget brast under dvergefot.
folket i strid over Berghamarbru,
Det kan dverger fortelle.
Orker ble flere og nektet å snu.
Berget brast under dvergefot.
Baldòr så sint i fortvilelse skrek,
Det kan dverger fortelle.
Hvem hjelpe meg seire mot orkenek?
Berget brast under dvergefot.
To fremmede ut av kongens kammer,
Det kan dverger fortelle.
Baldòr av berget ta opp din hammer.
Berget brast under dvergefot.
Hammeren lyste som himmelen blå,
Det kan dverger fortelle.
ta nå din hammer til berget og slå.
Berget brast under dvergefot.
Berget la ut mot orkenes strid,
Det kan dverger fortelle.
Og kampen av dverger ble vunnet med flid
Berget brast under dvergefot.
Orkene dekket av stein og grus,
Det kan dverger fortelle.
Og freden igjen kom til Baldòrs hus.
For berget brast under dvergefot.
Soga om Dantòrn Dragetann
Tekst: Rolf Tommy Næss
Dragehall Snorle en grusom gang,
ble vekket av lyden av dragesang.
Dragen åt fetter og fetterens bror,
og mang en grandtante, søster og mor.
Bergets konge ba blodsbror om hånd,
Fredbringer styrk vårt broderbånd.
For å få dragen vekk fra vårt berg,
pekte Fredbringeren på en utvalgt dverg.
Dantòrn av din slekt skal dragen beseire,
jeg forkler han i fargen av sten og leire.
Gi han din øks, send han inn i dens hall,
han vil alene stå for dens fall
Dantòrn alene med blikket vill,
inn mot dragen som fråtset ild.
Dragen så ei Dantòrns fagre trekk,
for allment øye var han vekk.
Men dragen merket dvergens skritt,
og satt sine tenner i Dantòrn fritt.
En tann slet seg i hans rygg,
så den av blod og sår ble stygg.
Med et slag av Baldòrs øks i dets bryst,
fikk Dantòrn dragen endelig tyst.
Og på grunn av denne soga sann,
kalles han Dantòrn Dragetann.
For mange hundre år siden, under høykongerikets storhetstid, var det høykongen Krimandos som satt på tronen. Det var gode tider for landet. Kongen var vis og rettferdig, og alle hadde mat å spise og sted å bo. For sitt gode styre elsket folket sin konge.
Krimandos hadde en vakker hustru til dronning, og sammen ventet de barn iløpet av sommeren. Sommeren kom, og folket var samlet i gatene for å feire den nyfødte. Men da kongen kom ut for å fortelle om fødselen kunne folket spore en stor sorg i det milde ansiktet. En frisk datter hadde dronningen født, en prinsesse til landet, men selv hadde hun ofret sitt liv i fødselen. Folket ønsket å sørge med sin elskede konge, men kongen ba dem la være. Han ba om å få bære sorgen alene så den nyfødte ikke skulle vokse opp i sorg og fortvilelse.
Folket var glade for sin konges bud, og i en uke ble det holdt fest for å ære den nye prinsessen. Marin ble hun døpt, og da hun etter dåpen ble båret ut på slottets store plass møtte hun hele det spente folket med den kjærligste barnelatteren de noensinne hadde hørt. Hun var fra denne dag elsket like høyt som kongen, og selv han ble vekket fra sin dype sorg etterhvert som Marin vokste opp og spredte sitt gode humør i palassets korridorer. Hun tok til seg sin fars kjærlige natur, og ryktene fortalte at hennes skjønnhet overgikk selv hennes mors. Hun var kongens enestefødte, men så vis og rettferdig var Marin at kongen lovet henne tronen når han selv måtte forlate denne verden.
Men et lite folk som levde under den grimme fyrsten Håkon Tretun i den gamle festningsbyen Myklaborg viste tydelig sin misnøye til kongens styre under disse ellers så gode dager. De hadde aldri vært fornøyd med kongeriket, men da de ble tilbudt å reise ut av riket valgte de heller å bli, og siden hadde de blitt og spredd kvalme og misnøye. Men gode prinsesse Marin overbeviste sin far om å la henne få dra for å skape forsoning med folket. Krimandos likte ikke ideen, men Marin klarte likevel å overbevise sin far om at konflikten med fyrst Håkon ikke lenger kunne vare i disse ellers så gode tider.
Marin reiste med et stort følge til åsen der Myklaborg stod, og foran åsen lot hun reise en gigantisk paviljong. Hit inviterte hun fyrst Håkon og hele hans folk til en gigantisk fest. Marin ønsket å vise høykongerikets velvilje, og skape en god tone mellom kongen og fyrsten. Og fyrsten og folket kom, og det ble stemt opp til fest. Men for Marin skulle det bli festen som fastsatt hennes skjebne. Fyrsten sendte Marin et enslig flørtende blikk, og slik begynnte hennes undergang. Da Marin vendte tilbake til sin far så kongen det lykkelige ansiktet til Marin, og han spurte om forhandlingene hadde gått godt for seg. Marin nikket ivrig og kastet seg om halsen på sin far før hun fortalte han at fred nå var sikret med fyrst Håkon. Hun og Håkon var forlovet.
Kongen var svært ulykkelig, for han viste at fyrsten var ond til randen, men han elsket sin datter så høyt at han ikke ville hindre henne hvis dette var det hun ønsket. Dagen for bryllupet kom, og sorgen hang tung i byen siste gang Marin dro ut. Bryllupet skulle feires i Myklaborg. Selv om Marin var elsket av alle i kongeriket, var det ingen av Krimandos’ menn som ville dra til Håkons haller, men flere fyrster hadde underkastet seg Håkons vilje etter at det ble kjent at han skulle bli den nye kongen, og nå rottet de seg sammen på Myklaborg.
Men det ble tydelig etter bryllupet at Håkon ikke elsket Marin slik hun hadde trodd. Håkon var bare intressert i den nye makten han hadde oppnådd, og samlet til seg alt av kongerikets avskum for å kjempe mot den gamle kongen. Men Marin sammarbeidet med kongens spioner og fikk brakt bud til Krimandos om Håkons onde planer.
Krimandos tok advarselen på strak arm og samlet hæren for å befri Marin fra Håkons fangenskap, men da han kom til Myklaborg var det for sent. Håkon hadde oppdaget Marins svik og hadde beordret henne henrettet. Da talte kongen til sitt folk.
”Det er nå mange år siden jeg ba dere glemme sorgen som lå over oss, og heller glede dere over mitt nyfødte barn. Det er mange år siden Marins klukkende latter brakte meg ut av min sorg, og mange har de gode årene vert siden. Men nå! Nå har sorgen vendt tilbake stærkere enn noen kunne ventet seg, denne gangen har selve lykkens barn blitt tatt fra meg! Fra oss! Denne gangen, mitt kjære folk, ber jeg ikke om å bære sorgen alene. Denne gangen ber jeg dere om å dele den med meg og være rasende! La dette skyggens folk få føle kongerikets vrede! Trekk sverd!”
Og slik ble enhver fyrste og soldat som hadde sverget troskap under Håkon stilt for kongerikets straff, og av kongens tale ble folket rettmessig kalt skyggefolket. De ble forbannet av Krimandos, forbannet for sitt svik mot høykongeriket, og satt til å vandre i sin lidelse og skam til de en gang har gjort opp for seg.
Myklaborg ble forlatt og forfalt over århundrene som fulgte, men fortsatt høres rykter om folk som har møtt de mørke skrømtene til de hvileløse sjelene. Det sies at ruinene av festningen ligger i skogene rundt der vertshuset Midtveis ligger i dag…
Det fortelles om en mann, så oppsatt av sin grådighet at Drephir selv fordømte ham. Hans rettergang ble i form av en halvform. Dette er historien om udyret fra Midtskog.
Kilmas, den gamle mann, hadde ingen barn, og hans kone ba til Maldòn om å velsigne dem med en sønn. Men Maldòn gav dem intet svar, for hva hadde vel de gjort i hans navn? Så hans kone snakket med en gammel kone som bodde i denne samme skog, der hvor Vertshuset Midtveis ligger den dag i dag. Den gamle konen fortalte Kilmas hustru at hvis de ga avkall på sin troskap til Maldòn, skulle de få et velskapt guttebarn, vakker som dagen, vis som engammel krok og sterk som de gamle helter.Kilmas kone ble opprørt over den gamles pris, men godtok av elsk for sin mann. Hun gikk hjem og fortalte mannen om sin lykke, men nevnte ikke den gamles pris.
Ukene gikk, og med tiden ble hun svanger. Kilmas var fra seg av lykke, og fortalte sin kone at han ville gå til tempelet og prise Maldòn for den gave de var skjenket. Kona brast i gråt og fortalte da sin mann om den gamles pris, og Kilmas ble arg. I vilt raseri slo han sin kone og gikk til tempelet og ba sin Gud om hjelp i denne vanskelige stund. Med ett sto den gamle konen foran ham og sa: ”Du vil med tid besitte en ørn og en gribb, gribben vil fortære hva ørnen gjør til sitt reir, og gribben vil ete ørnen og hans barn”. Kilmas grep til våpen og slo den gamle ihjel, men lenge hørte han de ordene hun hadde sagt, i drømme som i våke.
På den åttende måned av det året fødte hans kone to sønner: Thémin og Thòrn. Thémin var slik den gamle konen hadde spådd, vakker, vis, sterk og god. Men Thòrn var alt hva hans bror ikke var, et slu og griskt barn som kun ville ha hva hans bror allerede hadde.
De vokste begge opp hos to foreldre som elsket dem høyere enn noe annet, og som skjemte dem bort slik bare et tidligere barnløst par kan. Thémin ble aldri preget av dette, mens hans bror Thòrn utviklet en glupskhet og en grådighet mørkere enn noen mann. Men Thémin eslket sin bror og gjorde alt for han, han gav uten tvile og forsvarte sin bror fra alle farer.
Som fullt voksne fikk de to brødrene hvert sitt stykke jord. Thémin jobbet hardt, og hans marker avulmet av overflod. Bær og frukter saftigere enn noen kan tenke, grønnsaker mektige og fagre. All hans mark var rikelig vannet, og hans eiedommer var grønne og frodige. Thòrn, bortskjemt som han var, hverken dyrket eller stelte med sine marker. Det eneste som ville vokse var ugress, og i Thòrn selv vokste og grodde hans misunnelse for sin brors eiendom.
Men den virkerlige prøvelsen skulle ligge i brødrenes elsk for den fagre Viana. Hennes skjønnhet kunne bare overskygges av Philia selv, og hennes store hjertelag og kjærlige vesen trollbandt begge brødrene. Thémin og Thòrn beilet begge til henne på de sømmeligste måter med gaver flotte og dyre. Likevel kunne Thémin gi noe Thòrn aldri kunne, en besvarelse av hennes kjærlighet.
Hans tap åt Thòrn opp innvendig, og i sitt villeste raseri tok Thòrn livet av store deler av Vianas buskap. Viana, i sin store fortvilelse, forbannet Thòrn, men Thémin, edel av natur, ba henne tilgi hans bror, og betalte for de skadene han hadde forvoldt.
Ut av elsk for Thémin godtok Viana, og samme året ektet hun Thémin, bevitnet av Maldòn, deres foreldre, og hans bror. Thórn så deres kjærlighet blomstre i like stor grad som marken, og som tiden gikk fikk Thémin og Viana to barn; Rómun og Róanda, som de elsket høyere enn alt på jord. Kilmas og hans kone flyttet inn i gården hos Thèmin, og de levde ett velsignet familieliv.
Men grensen var nå nådd for Thórn, og en skumring snek han seg inn på sin brors mark mens hans bror og far var ute på markene, og narret med seg Rómun og Róanda ut i låven. Her bandt han dem ned og tente en flamme i høyet. Mens låven brant ned kom Thémin akkurat tidsnok til høre sine barns siste skrik. Når han og Kilmas gikk inn i huset fant de Viana, mishandlet og utslått. Themin kjente sitt raseri bygge seg opp, når Thórn med ett sto bak dem. Han forbannet sin bror for det usle liv han en gang så mildt forsvarte, og grep til sverd. Men Thórn hadde utviklet en morderisk rolighet og overrasket sin bror, og med et sving av sitt sverd lå Thémin død for han føtter.
Kilmas som så sin sønns ugjerninger hørte med ett den gamle krokens siste ord liggende på vinden; ”Du vil med tid besitte en ørn og en gribb, gribben vil fortære hva ørnen gjør til sitt reir, og gribben vil ete ørnen og hans barn”. Han tryglet Thórn om å slutte sin galskap nå og la Maldón være han nådig. Thórn satte i et latterbrøl og slo han ut, deretter sperret han døren og så på mens flammene slukte huset, gården, markene og hans familie. Han sto urørelig inntill flammen hadde lagt seg og mørket hadde fallt på.
Med ett ble han selv satt i fyr, som om ilden hadde kommet for å gjøre gjengjeld for udåden. Og en stemme fra oven kallte på han. ”Thórn, du er et forbanned barn, som ble en forbannet mann. Og nå er du min. Vit dette; du begjærer som et dyr og lever som ett dyr, og derfor er du for alltid mitt kjæledyr på jorden du vandrer. Aldri skal du finne hvile”. Drephir, herren over mørket la sitt merke på han, og hans kropp og sinn ble omgjort til et heslig dyr, et rovdyr i mennesklig form. Det hadde tenner som kniver og øyne som flammer, klør så skarpe som de dødes skjær. Det angriper hver skumring og lar ingen av Maldóns folk være trygge for sin blodstørst og hunger, og dette vil den gjøre til dens mester selv føler sin gjeld betalt. For vit dette; ”ingen udåd er foruten straff, for udåden fikk vi av Drephir og når vår time er omme, og hans bror forviser oss til dødsriket, skal alle våre udåder gjengjeldes, til den dagen verden ender.”
Ingen som har sett inn i flammene, har levd lenge nok til å fortelle om den heten og smerten som ligger bak, og det sies at i skumringen kan du høres dens hyl etter nye ofre. Det kan bli nettopp deg, for monsteret lurker i Midtveis skoger.
Sagnet om Ferdafolkets opprinnelse
Ingen vet hvor Ferdafolket, eller Vindfolket, egentlig kommer fra, men selv har de et sagn om sin egen opprinnelse som de liker å fortelle rundt leirbålet om kvelden. Sagnet sier at Ferdafolket er barn av Philia. Philia hadde stått på sidelinja da de andre Gudene skapte Stulaarias raser. Maldòn og Drephir konkurrerte om å ødelegge hverandres skaperverk, og selv hennes storebror Renan var med og skapte alvene. Philia elsket alt det som ble skapt på jorden, men spesielt la hun sin kjærlighet på en liten gruppe mennesker som hadde slått seg til i fjellene nord for det som i dag er Neoni. Det var et fredsælt og enkelt folk, glade i sang, dans og spillopper, og Philia falt for deres enkle og ubekymrede holdning til livet. Da krigen mellom Maleficusene og Serenicusene jaget som verst på jorden, fryktet hun for det lille folkets fremtid, og bestemte seg for å sende sin tjener Vinden ut for å passe på dem. Og Vinden gjorde sin mesters vilje, overalt hvor han var, passet han på Philias barn. Philia beordret han å dele seg, og Vind delte seg i Sønnavinden, Nordavinden, Østavinden og Vestavinden, og alle passet på det lille folket. Nordavinden var den strenge, den som kom med kritikk og hard røst, Sønnavinden var den milde og kjælne, Østavinden bar bud om noe nytt, mens Vestavinden var den beskyttende, som kom med bud om fare. Når det lille folket var i fare, kom Østavinden med nyheter, og beordret dem videre, til tryggere områder, og slik ble det lille folket Ferdafolket, dem som følger vinden, Vindvandrere. Siden den dag har de vært nomadiske, og siden den dag har de vært Philias barn, vernet under hennes vinge av Vindens røst og dens kjærlighet.