Imsala Frostvandrer stod i mengden av mennesker som var samlet i Trollmennenes Hall i Neoni. Hele Stulaarias elite var til stede, her var ledere av alle slag, alver, dverger, mørkalver og menn. Her var konger og soldater, tjenere, fyrster, prester og trollmenn. Alle var kommet for å hedre Figorenus den Fredbringende på hans siste kveld. Kvelden var nå over, Figorenus død og med han hans forræderske læregutt Morta den Forviste. Mer hadde skjedd på denne ene dagen i Imsalas liv enn noen annen. Figorenus, leder for trollmannsordenen og Stulaarias kanskje mektigste magiker, var død, og både hans makt og hans stilling var nå hennes. Hun har ikke innsett før nå hvilken betydning Figorenus har spilt for henne, og har mest av alt lyst til å gi etter for gråten. Men Imsala Frostvandrer er en kvinne med kontroll over sine følelser, og hun skjønner godt at gråten verken er noen utvei eller noen trøst. Nå er det hennes tur, og hun må være sterk.
Imsala blir avbrutt i sin tankerekke av at folkemengden igjen har begynt å snakke høylytt. Jobben som leder i Ordenen har ingen tilvenningsfase, ser det ut til. Hun må handle. ”Ærede forsamling.” utbryter hun med en stemme som ikke passer seg for Ordenens leder. Hun tar seg sammen og fortsetter. ”At Figorenus nå er død er en hendelse som har vært varslet oss lenge, men likevel kommer det som et sjokk på meg, og sikkert flere med meg. Likevel var hans død ei forgjeves. Med seg tok han Morta, hvis plan i ettertid må være klar for oss: å slippe Drephir fri fra sitt fengsel.” Ordene var virkningsfulle, og frambrakte opphisset mumling blant tilhørerne. ”Figorenus er død, men tok Morta med seg i sin grav. Gå nå, og husk for alltid i deres hjerter Figorenus den Fredbringende, som ga sitt liv på denne dag!”
Kvelden var over, det samme var snart året. Den første dagen i det nye året, 2999, nærmet seg, og med den kom regnet. Det var et uvær verre enn Imsala noensinne hadde sett i sitt lange liv.
Ikke før langt på natt våget hun å påkalle sine krefter. Kilden åpnet seg for henne, og kreftene flommet gjennom henne, flommet gjennom hver eneste del av kroppen, sterkere enn noen gang. Figorenus’ krefter. Hennes krefter. Det var berusende, men det var noe mer som var annerledes. Kreftene hennes flommet ikke lenger rolig gjennom henne, de pulserte og beveget seg i bølger. Imsala skjønte ikke hva det var, men hun skjønte hva det betydde: Dette var ikke slutten. Noe større var på ferde.
Og Drephirs Sorte Bok var enda på avveie.
* * * * *
Nathan holder vakt ved Neonis ytterport denne kvelden. Månen skinner over trollmennenes hall med et eget lys, det er som om den vet at Figorenus har falt. Nathan har noen magiske evner selv, og kom til Ordenen med håp om en gang å bli en mektig magiker. Skuffelsen var stor da han mislyktes på opptaksprøven, og det eneste han ble tilbudt var en vaktstilling. Han skulle gjerne vært der inne nå, og sett hva de foretok seg, for der var de samlet, hele Stulaarias herskere og maktmenn.
Vakten hadde gått rolig for seg. Ikke før seint på kvelden var det noe tegn til liv ved porten han var satt til å vokte. En kappekledd skikkelse kom gående bortover mot porten, han haltet svakt på det ene beinet. Nathan hadde ikke ordre om å nekte noen å gå, og skulle akkurat til å la ham passere da nysgjerrigheten tok han, og han gikk ned for å se hvem det var. ”Hvem er du, som vil ut så seint på kvelden?” spurte Nathan av ren nysgjerrighet. Mannen svarer ikke, men tar i stedet rolig av seg hetta.
Ikke før i siste sekund gjenkjente han det iskalde ansiktet.
* * * * *
Argen står og speider utover ødemarken fra Clayrites siste utpost. Den gamle soldaten kjenner ikke landene bortenfor, men fiendtlige er de, det er han sikker på. Det er flere uker siden hans herre og et helt følge med soldater dro av gårde på Trollmannens gilde, og ennå har han ikke hørt noe fra dem. Han har ikke hørt noe fra noen. Det ukentlige postbudet kom ikke i går, slik han skulle, og Argen har ikke snakket med noen på mange dager.
Fullmånen lyser opp den endeløse ørkenen, men Argen ser han ikke før han er helt innpå ham. En kappekledd skikkelse som halter mot utposten hans. Han ser skrøpelig ut, men Argen har lært seg å ikke skue hunden på hårene etter et liv som soldat. ”Hvem er du?” spør han, slik han skal. Den gamle svarer ikke, men halter videre mot han. Argen sier ikke noe mer før skikkelsen slår hetta vekk fra hodet, og et ansikt mange år yngre enn han hadde forventet seg, kommer til syne.
Mannen begynner å messe.
* * * * *
Philia Galtungsdottir tenkte på sitt nært forestående bryllup. Hun hadde fått den hun elsket, men var mer sliten nå enn hun noen gang hadde vært. Livet som høydronning var ingen dans på roser. Helt siden Figorenus’ gilde for nesten et år siden hadde hun og hennes mann strevet alt de kunne for å holde det nye Høykongeriket samlet, men overalt møtte de utfordringer. Overalt møtte de motstand, grupper som ville ha sitt, adelsmenn som ville bli hørt. De hadde gjort sitt beste for å forene de tidligere erkefiendene Rabram og Clayrite, og lyktes hadde de, hvertfall til en viss grad. Høykongeriket besto, selv om maktkampen og de indre stridighetene var store.
De hadde valgt den bittelille landsby Midtveis, midt mellom Clayrite og Rabram, som sted for bryllupet, for å skape forsoning. Og hit hadde de kommet, alle som en. Alle som hadde en betydning hadde kommet, og mange andre som ikke hadde det, og landsbyen var allerede forvandlet til en stor leir av telt og provisoriske hus. Hun skulle gjerne ha feiret sitt bryllup i en stor hall, men en slette i en overfylt landsby fikk duge.
Det hadde ikke vært helt greit i Midtveis heller. Den lille landsbyen hadde vært plaget av stadige ran, og det viste seg at en gruppe som kalte seg Sorte Måne sto bak. Philia hadde ingen peiling på å jage forbrytere, og overlot slikt til andre. Likevel fikk hun ikke sove om nettene, for hun visste godt at det var krefter inne i byen som motarbeidet dem, hun visste bare ikke hvem. Hun hadde selv fått en trussel, for en morgen lå et brev i fotenden av sengen hennes da hun våknet. Dette var en trussel om hva som ville skje hvis de gamle rikene forble samlet. Hun hadde brent det med en gang, og våget ikke engang ta hensyn til det. Hun hadde viktigere ting å gjøre, hun hadde et bryllup å forberede, et land å regjere, og slikt avlyser man ikke for en stakket drapstrussel.